Paradiset

(se hva esoterikk betyr på Wikipedia)

 

Finnes det ild i himlen? Nei, for ild er ødeleggelsens og tilintetgørelsens kraft, og ødeleggelse finnes ikke i himlen, p.g.a. att Guds nyskapende krefter er sterkere, langt sterkere, enn entropiloven, forgjengelighetsloven. Ild er extremt kraftig entropi. Så kraftig entropi finnes ikke i himlen. Derfor finnes heller ikke helvedesilden i himlen, ikke heller i satanernes sjeler på øyene i himlen (der de er i fangenskap noen år tills de gjenoprettes fullt ut), den er avhengig av sterk entropi. Angst er en slags helvedesild, avhengig av sterk entropi, og er ikke mulig i himlen, det samme gjelder samvittighetskvaler. Alle sinnsykdommer er avhengig av sterk entropi. De hører til sivilisasjonen, for sivilisasjonen er hyper-entropi, den sanne slit og sleng-kulturen, kalles derfor for Gehenna (den brennende søppeldynga) og helvedet i himlen, der helvedesilden, synden, brenner. Synden er helvedesilden, som fortærer et menneskes sjel, ånd og legeme, ødelegger dem fullstendig till slutt, slik at de til slutt ser ut som monster eller zombies, i himlens øine. Grufull er syndens lønn.

 

Man har således ikke leirild i himlen, og vel er det, det hadde blitt skogsbrann ellers både her og der. Ildens (som er et gudommelig, levende vesen) motsvarighet i himlen er isteden Shekinah-flammen, Guds kjærlighets lue, som oplyser himlen innenifra, slik at alt er selvlysende og skimrer på natten slik at det aldrig blir helt mørkt. Våre legemer i himlen har en mye sterkere utstråling eller aura enn på jorden, noe som beror på den himmelske Shekinah-flammen, som bor i oss der i all sin styrke. "Guds herlighet opyser staden", står det i Åpenbaringsboka, og det får hvert sandkorn og hvert gresstrå til å lyse av glede, varme og kjærlighet. Det er vanskelig å forestille seg, men tenk på hvordan ett furutre skimrer i kveldssolen, særlig den brunrøde stammen, skimrer som om den var tatt fra Narnia-verdenen, hentet fra C.S.Lewis' Narnia-bøker. Ja, himlen opfyller vår lengsel etter sagaenes og fantasybøkenes (de gamle) skimrende, magiske verden. Det er lengselen etter himlen, vårt rette hjemland, som får oss til å lese sagaer og fantasybøker. Den antikke greske mytologi har bevart noe av fantasyverdenens oprinnelige, himmelske ånd, og denne ånd er særlig godt bevart i romantisk og klassicistisk poesi inspirert av gresk mytologi. Hver romantisk poet vill finne en havn for sin lengsel etter denne sagaånd i himlen, full som den er av uskyld, poetisk drømskhet, barnesinn, mose, urgammel historie, venhet og renhet, oprinnelig skjønnhet og magi. Det er ikke rart at poesien intar høysetet i litteraturen i himlen, og faktum er at den første littteratur som ble skrevet i historien var nedtegnede sanger, altså poesi. Ikke lovtekster, men poesi. Adam og Eva var poeter. Hele språket var full av poesi på Adams tid for 6250 år siden, man sang ofte sine budskap, nesten slik muslimene synger Koranen og sine bønner idag. Dette har de tatt fra Adam og Eva. Den beste poesien i historien ble skrevet av folk som nedtegnet Adam og Evas dikter, særlig de før fallet, dikter som levde videre i folkemun i lange tider. Jeg er ikke sikker på når man lærte seg å skrive, men egypterne var vel de første, de opfant det første papiret, papyrus, som har gitt navn til ordet papir. Kanske var det for 5000 år siden? Det er min gjetning. Adam og Evas poesi levde videre i tusen år etter deres død, så elsket var den, og det var Moses som nedtegnet den til etterverden, Moses, en egyptisk jøde, antagelig ganske svart til huden. Moses hadde med seg fragment av denne poesi i fembindverket sitt, Pentateuken, Mosebøkene sine. Skapelseberetningen har fragment av denne poesi i seg, alt er bare poesi, og Moses har antagelig gjendiktet gammel poesi, og alludert på en masse ulike tradisjoner og gamle dikter. De oprinnelige Mosebøkene er det ingen som har, like lite som vi har oprinnelige evangelier, og det er sannsynlig at de vi har idag er en redigering av overlevende fragment og muntlige tradisjoner fra de oprinnelige mosebøkene, gjendiktet og støpt sammen til en helhet av fariseisk rabbinisme en tid etter att jødene vendte hjem fra eksilen i Babylon, der fariseerne la inn en hel del av sine egne tolkninger av moseloven og mosebøkene, og masse lover som ikke Moses stiftet. Moses ville heller ikke ha noe tabernakel, det var avgudsdyrkelse ifølge ham, og Moses mytologisertes helt i fariseernes gjendiktning av mosebøkene, slik det altid skjer i poesiens verden. Nesten alt i mosebøkene er myte idag. Men Moses mytologiserte også flittig, det gjør man i poesi. Alle skrifter i Gamle og Nye Testamentet, untatt brevene, har en lignende historie som mosebøkene, det er derfor muslimene ikke vil lese dem, de sier at så mye er endret, Koranen er ivaretatt på en helt annen måte, det kan alle skjønne, så mange muslimer det er enda idag som kan synge hele Koranen utenat på en eneste kveld. De har en helt annen respekt for sine hellige skrifter enn den fariseiske jødedommen og de hedniske kristne, dette kan man ikke si om mange jødekristne, særlig de første, der man enda kan sin bibel overmåte vel, og enda memorerer bibelen og lever helt i den, grunner på den dag og natt, slik kong David gjorde. Det har med esseerne å gjøre, som de jødekristne stammer fra, der man hadde samme respekt for sine hellige skrifter som muslimene har og hadde, og der man anstrengte seg storlig for å memorere sin mesters ord og dikter, og hvor det var strengt forbudt å endre noe i dette eller gjendikte det på noen måte slik fariseere og hedenske kristne gjorde. Det er de jødekristne vi har å takke for at vi kan enda idag bli kjent med den virkelige Jesus og den virkelige Paulus i det Nye Testamentet, selv etter de hedenske kristnes hærverk. Jesu poesi, skrevet av ham selv, er blitt bevart i fragmenter her og der i evangeliene og brevene, fragment som har overlevd mitt i fryktelig forfølgelse, forfølgelse som forklarer hvorfor vi ikke har en bok eller et brev av Jesus. Men han skrev mye, han var teolog, Rabbi. Dog ikke en ordinert sådan. Men hans aforismer er strødd ut i evangeliene. De var lette å memorere og nedtegne om orginalskriften ble brent i en forfølgelse, slik ofte skjedde (mine håndskrevne, vakre, ofte illustrerte minibøker som jeg gir bort stadig vekk, pleier jeg aldrig å høre om mer, aldrig en kommentar selv om jeg skriver bloggadressen min på baksiden av boka, alltid). Det var en visdom av Jesus å dyrke aforistikken slik, som en dyktig etterfølger av kong Salomo, men langt bedre enn ham, vem har så mange treffende, slagferdige, himmelske bevingede aforismer som Jesus? De ånder av inhold og visdom og poesi! Det fantes aforismsamlinger av Jesus på Jesu tid, og Thomasevangeliet ligner litt på dem, og inneholder Jesusaforismer, men også mye merkelig gnostisisme. Jesus var en slags jødisk gnostiker eller visdomslærer av esoterisk sort, men skiller seg mye fra senere hedenskkristne gnostikere. Esseerne var jødiske gnostikere, jødiske esoterikere og visdomslærere, men de tok avstand fra Jesus fordi han røpet deres hemmeligheter for folket, de hadde nemlig en hemmelig lære for de inviede, slik de fleste gnostikere og esoterikere har. Så Jesus var således ingen vanlig gnostiker, og hans egen sekt, den kristne grenen av Nasareernes sekt, var aldrig et hemmelig selskap med hemmelige lærer slik esseerne var. Men dog, visse ting sa Jesus bare til sine disipler, og det er typiskt esseiskt. Og han ba dem om å holde inne med det. Jesu teologi har sine røtter i jødisk esseisk esoterikk, men han blandet friskt med grekisk kynisme og deres visdomslærer, og ble derfor en radikalisert, udogmatisk esseer, som ble utstøtt både fra esseernes felleskap og fra Nasareernes sekt, ledet av Johannes Døperen, som hadde utgått fra esseerne og startet en egen sekt. Jesu bevegelse ble et utskudd på Nasareernes sekt, og ble også kalt for Nasareernes sekt, selv om det var en helt annen bevegelse enn Johannes Døperens sekt. Med en ganske annerledes teologi og praksis. Jaja, men slik går det til iblant i religionshistorien, man blander ting som ikke hører sammen. Johannes Døperen tok nemlig avstand fra Jesu messianske anspråk, og det gjorde også alle hans sektmedlemmer, om ikke, gikk de over til Jesusbevegelsen.

 

Jesus ble, p.g.a. inflydelse fra kyniske visdomslærere i Palestina, en hellig dåre, akkurat som kynikerne var, en som kunne bærse hvor som helst og opføre seg som et dyr, for eksempel. Han var den virkelige villmannen, ikke Johannes Døperen, som var lovisk i sammenligning. Derfor ble Jesus utstøtt fra alle sammenheng. Betraktet som en som horet med hedensk filosofi, selv om esseerne hadde mye å takke den gamle greske pytagoreiske bevegelse for, en takk som de, i sin nasjonalistiske stolthet, aldrig ga. Men Jesu disipler glemte ikke grekerne, og Alexandria var en av de første byene de evangeliserte i, ifølge tradisjonen var det evangelisten Markus, en av Jesu disipler, en av "de 70", som evangeliserte byen først, og grunnla menigheten der. Alexandria, en putrende gryte av grekisk mystikk og esoterikk og visdomslære, ja filosofi, velkomnet Jesu lære, til forskjell fra fariseerne, fordi de kjente igjen kynikernes ånd. Derfor ble Alexandria centrumet nummer ett for kristen esoterikk og filosofi i århundreder, ja det var bare Alexandria som kunne frembringe filosofer til kirkefedre som Clemens av Alexandria og Origenes, kristendommens første akademiske teolog, bibeleksegetikkens grunnlegger. Og det var Alexandrias store bibliotek som var det egentlige samlingsstedet for kristendommmens første grunntekster og brever, og kynikernes brever og aforismer (de var særlig kjent for sin aforistikk), og når det biblioteket brant helt ned på 400-tallet etter Kristus, ble ikke bare de fleste første kristne skrifter mistet for godt, men også det meste av grekiske og jødiske esoteriske skrifter som kristendommen bygget på i begynnelsen. Det var kristendomsforfølgere som tente på biblioteket, og det var noe av det verste de kunne gjøre mot kristendommen (Alexandrias bibliotek var størst i verden på sin tid), men også mot alle lærde menn etter det, ja hele menneskeheten. De hedensk-kristnes korrupsjon av det Nye Testamente og utviklingen av frafallskristendommen, den konstantinske skjøgekristendom, den katolske kirke, var mulig bare p.g.a. denne brann, fordi Alexandria var kristendommens første hedenske sentrum, og dets bibliotek inneholdt røttene til kristendommen, røtter som ingen hadde kunne fornekte, ikke engang frafallsmannen Augustinus, om ikke Alexandrias bibliotek hadde brent ned på Augustinus' tid. Augustinus hadde ikke kunnet fornekte de første kristnes universalisme, tro på alles endelige frelse, de fleste trodde slik i begynnelsen, med Alexandrias gigantiske bibliotek intakt, fulle av bevis for både esseisk universalisme og kynisk universalisme. Det biblioteket var et skattkammer for den som ville forske i esseisme, jødisk gnostisisme, esoterikk og kynisme, byen kryllet av sekter innenfor disse strømninger, Philo av Alexandria var for eksempel nærmest jødisk esoteriker med grekisk-hedenske (platonske) og gnostiske inslag, og en del av hans viktige skrifter ble brent opp og mistet for godt. Kristendommen har mye å takke Philo for, en av de viktigste jøder som kristendommen bygde på, og som ble født tyve år før Jesus.